Skjulte perler i Sandviken

– Vardemerket er et nasjonalt merke for reiselivsopplevelser av høy kvalitet. Nysgjerrig på hva det innebærer? Da må du lese videre.

Norges Fiskerimuseum ligger idyllisk til i gamle sjøboder fra 1700-tallet. Før var det så mye som 200 slike sjøboder i Sandviken. De ble brukt til lagring av tørrfisk. Her myldret det av liv. Bergen lå nemlig perfekt plassert mellom fisket i nord og det europeiske markedet i sør. I Sandviken ble tørrfisk lagret til godt utpå 1990-tallet.

Fortsatt kan man kjenne den særegne lukten i veggene inne på museet. Både gulv og vegger har blitt skeive med tiden. Bevart veggdekor pryder fortsatt noen av rommene som vitner om en svunnen tid. Her kan du nesten gå deg vill i de smale gangene og de utallige rommene som til sammen danner Norges Fiskerimuseum. Museumsbygningene er i seg selv en viktig del av historien.

Norges Fiskerimuseum er Norges eldste næringsmuseum. Museet flyttet inn i sine nåværende lokaler i Sandviken i 2015, men ble etablert i 1882. De gamle sjøbodene var før brukt som tørrfisklager, og ble satt opp delvis ute i sjøen for at båtene skulle ha tilkomst fra flere sider av bygget. Husene er bygget på fundamenter av tømmerstokker som gjør at både gulv og vegger blir skeive med tiden. Museumspedagog Gitte Bastiansen kjenner til hver krik og krok inne på museet.

Bergen – perfekt plassering

To utvekslingsstudenter er på vei ut i en kajakk i havnen utenfor Norges Fiskerimuseum. Det har endelig sluttet å regne. Temperaturen er akkurat passe. Sem og Zoe som de heter, har bodd i Norge i et år. Lenge har de tenkt på å ta turen til museet og låne en miljøkajakk, en tur der du både padler og plukker med deg søppel i vannet.

– Vi hørte om Norges Fiskerimuseum fra noen venner allerede da vi kom til Bergen for snart et år siden. Og i dag kom vi oss endelig av gårde, forteller Sem.

 De to jentene, som er fra Belgia og Storbritannia, synes Bergen er en nokså liten by med korte avstander. Turen ut til museet var ikke lang.

 – Det var kun fem minutter med buss fra Bryggen, fortsetter Zoe.

– Du kan ikke forstå Norge uten å kjenne til fiskerihistorien, sier Gitte Bastiansen. Hun er museumspedagog og formidler ved museet.

Hver dag viser hun barnehager, skoleklasser og andre besøkende rundt på området. For Norges Fiskerimuseum er virkelig en skjult perle, både for store og små. Robåtutleie, interaktive spill, oppgaver som skal løses, kafé og ikke minst Storeblå visningssenter med egne rib-turer, er bare noe av det museet kan skilte med. Men la oss begynne innendørs.

­– Vi har tre faste utstillinger som viser hvorfor Norge har så mye fisk, hvordan vi har utviklet fiskeriene våre og konsekvensene dette har hatt for fisken, fortsetter Bastiansen.

Vi har kommet inn i den første utstillingen der en undervannsverden åpenbarer seg med klukkende lyder, dempet blålig belysning og virtuelle dyr som svømmer i bedagelig tempo over veggene.

Et par turister er også i rommet. De tester ut den populære «selfish»-maskinen der du får ansiktet ditt på en fisk. Etterpå kan du finne igjen din egen «selfish» nede i resepsjonen.

Litt bortenfor henger flere plaketter med fiskearter i Norge.

– Det er faktisk gamle gipsfigurer som museet fikk laget på 1890-tallet, forklarer Gitte Bastiansen.

Norge har verdens nest lengste kystlinje og verdens lengste isfrie kystlinje.

– Og på den måten er det lett for oss å høste av ressursene i havet, forklarer museumspedagogen.

Fortsatt er fiske et av Norges farligste yrker. I filmen der tre generasjoner fiskere; bestefar, sønn og barnebarn, snakker om sine opplevelser, får man høre om både sorger og gleder ute på havet.

– Filmen er en av våre mest populære installasjoner, forteller Bastiansen. 

Filmen er en del av den andre utstillingen kalt «Det eventyrlige fisket». Her får man et innblikk i fiskerinæringen helt tilbake til 1754 da det norske kontoret overtok tørrfiskhandelen etter hanseatene på Bryggen.

For barna er det kanskje vel så spennende å klatre på den kjempestore krabben Oluf som vokter utstillingen med sine digre krabbeklør.

– Visste du at krabber nesten er blinde og at det er derfor de går sidelengs. De bruker i stedet følehårene de har på føttene til å kjenne hvor de er, skyter Gitte Bastiansen inn.

I den siste utstillingen, «Ressurser til låns», lærer man om hvordan det blå matfatet har blitt, og blir forvaltet. For hvordan kan man på best mulig måte passe på at man ikke fisker opp all fisken?

Her inne kan barn og voksne sammen gjøre et dypdykk i havet, sveive seg gjennom hvalfangsthistorien eller fiske i den magnetiske fiskedammen.

– Barnebarn og besteforeldre blir ofte stående og fiske sammen i dammen og diskutere de forskjellige artene, hvilke fisk som er rødlistet og hva man skal gjøre hvis man finner søppel i sjøen.

Siste tilskudd til Norges Fiskerimuseum er den virtuelle sjømatbyen Fin City. Akkurat i dag har museumspedagogen rommet for seg selv.

Først oppretter hun en avatar. Deretter er det bare å sette i gang lakseproduksjonen fra klekking av rogn til fisken er pakket og sendt ut i verden. I virkeligheten eksporteres det daglig ca. 14 millioner laksemåltider ut av Norge

– Fin City er kjempepopulær. Den passer best fra tiårsalderen  og oppover, men yngre barn er her ofte med foreldrene sine, forteller Gitte Bastiansen.

Utenfor har utvekslingsstudentene Sem og Zoe kommet seg et lite stykke ut i havna. Med seg har de bøtte og hov for å plukke søppel. De har raskt fått dreisen på padlingen og glir forbi både minifergen Beffen og et stort vikingskip. Havnen utenfor museet er nemlig en av Norges største veteranbåthavner, med alt fra hvalfangstbåter til gamle robåter.  

I sommerhalvåret legger Beffen til i havna flere ganger om dagen. Den går i rute mellom Vågen og Gamle Bergen. På veien stopper den utenfor Norges Fiskerimuseum slik at besøkende kan få seg en tur på museet og spise litt på Bod 24. Når Sem og Zoe kommer tilbake til land har de tenkt å gjøre nettopp det.

– Vi vil gjerne lære mer om Norges fiskerihistorie før vi drar herfra, avslutter de.

Hvordan komme seg til oss? Se praktisk informasjon. 

Se våre åpningstider her.